Kokoro

Nanbu snakket ofte om kokoro, og gjorde det til et av de viktigste temaene i teoriøktene sine på seminarene i Playa de Aro i 2010 og 2011. Er kokoro sterkt, sa han, blir kroppen sterk; er kroppen sterk og kokoro ikke, taper man. Han tegnet rekkefølgen slik: kokoro, så ki, så keiraku, meridianene, og til sist tai, kroppen.

I østlig tenkning er hjertet organenes herre. Det styrer blodet og sirkulasjonen, og gjennom blodet bærer det også ånden; det styrer følelser og sinnsstemninger og er kjærlighetens sete. Når hjertet virker som det skal, blomstrer kroppen og sinnet er rolig og glad.

Miyamoto Musashi bruker ordet kokoro om og om igjen i vannets bok i Gorin no Sho. Der står mizu no kokoro, vannets sinn: helt rolig, og likevel vart for alt som rører seg, slik vann krusner av det minste vindpust. Sinnet skal ikke dras med av kroppen, og kroppen ikke av sinnet.

For Stéphane Carel er hjertet også kjærlighetens symbol, og han hører kokoro i alt Nanbu sa om harmoni, respekt, fred og lykke – der Nanbu står sammen med budoens store lærere, Jigoro Kano blant dem. Ut fra dualiteten i en randori lot Nanbu elevene tegne uendelighetstegnet: harmoni, ikke-dualitet. Med de sju elementene i emblemet, rundt øvelser som Ki Nanbu Taiso, førte han dem tilbake til harmonien med naturen, og fordi mennesket er en del av naturen, til harmonien mellom mennesker. Budo leser Carel som veien som stanser spydene.

Emblemets sju elementer – Tsuki, Ten, Chi, Hasu, Ki, Mizu og Ku – er de samme navnene som de sju Shihotai bærer.