Ki Nanbu Taiso

Formen har ti figurer: myke bevegelser mot de fire himmelretningene som varmer opp hele kroppen og samtidig trener balansen, koordinasjonen og oppmerksomheten, uten å slite kroppen unødig. Formen hviler på fire grunnstillinger: shiko dachi, hanmi kakato dachi, zenkutsu dachi og kakato dachi.

En kort utgave heter Ki Nanbu Taiso Sho og skrives 氣南部体操 (小), med tegnet for liten. Den korte utgaven starter vendt mot shomen og går, som i shihotai, gjennom nummererte retninger, den første 45 grader til venstre. De fleste bevegelsene gjøres bare én gang, Taki to ganger, og formen ender vendt mot shomen igjen: yame, høyre, venstre, åpne, og tilbake til musubi dachi.

Formen er en pustegymnastikk og en invitasjon til en tenkt reise. Dagens utgave ender med kumbhaka: en armbevegelse med bekkenet vippet bakover og et kort, utvunget pusteopphold, som setter ki i bevegelse gjennom hele kroppen. De ti bevegelsene kan gjøres til en melodi laget for dem, som gir ro.

Carlos Medina, lege og 6. dan, kalte i 2009 formens siste stilling en hilsen, munchtag, og forklarte den etter taoismens gamle regler som beinpust. Med full konsentrasjon føres giftstoffene øvelsen har laget, ut gjennom fingertuppene etter å ha gått gjennom beincellene som et filter, og oksygenoverskuddet i blodet sendes til hjernen for å nære konsentrasjonen og den mentale balansen, rett etter en gymnastikk der man har gitt av seg både fysisk og følelsesmessig.

Filmer av formen er bare en hjelp til å huske bevegelsene: etter hva du vil oppnå, må du arbeide med rytmen, lavere stillinger, raskere forflytninger og dypere pust, og ingenting erstatter en god instruktør.

Navnet sies først, hver gang, for å bygge en vane og gjøre det lettere å lære. I åpningen settes venstre fot ut, armene lager en liten sirkel og hendene en liten sirkel mellom seg, omtrent på høyde med danchu, brystet, og sirkelen går utover mot høyre. På innpusten forestiller man seg at energien kommer inn fra rokyu til rokyu, og vekten kan gjerne vugge litt framover; så pustes det ut. Dette gjøres tre ganger. Den tredje gangen faller håndflatene ned og vendes på utpusten, høyre hånd foran venstre uten å røre den, ned til seika tanden, der hendene igjen lager en liten sirkel, og kroppen slapper av og reiser seg litt. Kroppen er avslappet hele tiden.

Nami gjøres først til høyre og så, gjennom kakato dachi og et fotskifte, til venstre. Overgangen til Kaze går også gjennom kakato dachi: høyre hånd har falt og venstre blir der den er, så går man fram på en svak diagonal, 45 grader, og skyver med rokyu, mens den andre hånda blir under tricepsen. Så går vekten tilbake i kakato dachi, venstre bein trekkes tilbake, og kroppen vrir seg til kakuto, eller koken, med den andre hånda ved brystet.

Da Nanbu skapte nanbudo i 1978, ville han at utøverne skulle drive nanbudo fra hilsenen ved starten til slutten av timen, og han laget formen som oppvarming: den gjør kroppen klar for resten av treningen uten å slite den. Den er en fysisk, energetisk og mental øvelse som henter fra alle tre delene av kunsten, budo ho, kido ho og noryoku kaihatsu ho, der hver bevegelse virker på bestemte deler av kroppen. Den strekker og styrker ryggen og hjelper til å rette opp og forebygge ryggplager.

Nami varmer opp overkroppen – armene, skuldrene, ryggen, håndleddene – og magemusklene, og gjør kroppen klar for hardere arbeid gjennom pusten.

Alle bevegelsene fungerer også, i endret form, som selvforsvarsteknikker, anvendt mot én eller to motstandere.

Nanbu fortalte at han laget formen mellom 1976 og 1978, nær Monaco, av det han så hver dag i tre år: havet, vinden, klippene bak huset, slangene i hagen, regnet og snøen. Han begynte med bølgene, der han mente mennesket kom fra, så vinden som bærer korn og frø, klippene jorda er laget av og trærne man bygger hus av, og videre til sommerfugler og fossefall. Bildet betydde mer for ham enn selve innholdet, fordi et bilde er noe man kan danse sammen med. Formen har endret seg litt siden, sa han, men ikke mye.

Carlos Medina, som har arbeidet med ki i nanbudo der Nanbu ba ham om det, forteller det annerledes. Ki kom inn i nanbudo gjennom Nanbu Taiso, skrev han i 2009, men Nanbu Taiso var først en rent fysisk gymnastikk, med anvendelser i selvforsvar og kontraangrep, og ble først siden en øvelse for å skape ki. Den bygde ikke på noe kjent eller på meridianene, men oppsto av ingenting, av tomheten i mennesket. I Nanbus egen beretning på verdensforbundets DVD var bildene fra naturen utgangspunktet fra første stund.

Den første utgaven var pusteøvelsen Nanbu utviklet i 1978. Den opprinnelige Nanbu Taiso var mye mer rykkvis, og Ki Nanbu Taiso er den samme øvelsen tilpasset slik at ki flyter jevnt. Noen klubber kaller fortsatt den eldre utgaven Nanbu Taiso og regner begge som i full bruk; andre lærer bort én form under navnet Ki Nanbu Taiso. Taki ble gjort ti ganger til hver side i Nanbu Taiso og bare to i Ki Nanbu Taiso. En film fra stranda i Playa de Aro i 2012 viser Nanbu selv lede formen; den har fått noen små endringer siden.

På sitt internasjonale seminar i Durfort i Frankrike 17.–19. mars 2000 ga Nanbu nye presiseringer av formen, årgang 2000.

Bunkaien til formen ble vist for første gang på et seminar i Durfort senere samme år, 15.–17. september 2000. Våren etter lærte Nanbu den bort i Roma, blant formene han nylig hadde begynt å undervise, og i mai og juni 2001 på kveldstreningene i Sandefjord og Oslo.

Ki Nanbu Taiso ligger i grunnen av nanbudo, ti øvelser hentet fra virkelige og innbilte ting i naturen. På mange måter inneholder den kjernen i nanbudo: én øvelse i ti sekvenser som etterlikner energier i naturen, både oppvarming og pusteteknikk, og kilden til prinsippene for selvforsvar som øves med en eller flere partnere. Den er gymnastikk for naturens ki, der bevegelsene kan se ut som en dans med naturen selv.

I formen møtes styrke, smidighet, bevegelighet, pust og forestillingsevne, og hver bevegelse svarer til et dyr eller et naturelement man kan se rundt seg. Nanbudokaen setter seg inn i elementet og tar i tankene den samme formen, og får slik dets ki: ved å etterlikne naturen skaper man ki i seg selv, styrker den ki man fikk i arv, øker den man har ervervet og vekker den mentale.

Formen kan tilpasses. Folk med nedsatt bevegelighet gjør den sittende på en stol, og Nanbu fortalte at den kan gjøres sammen med funksjonshemmede, som sitter på en stol vendt mot en partner som står, og svarer på bevegelsene så godt de kan.

Nanbu laget de fleste kido ho-øvelsene slik at de kunne tilpasses. Han arbeidet med et sykehus i Japan, drevet av en god venn, for å lære å gjøre det riktig, og alt på 1970-tallet tegnet han en utgave for rullestol. En utgave for eldre tar gjentakelsene fra den opprinnelige Nanbu Taiso, noen teknikker fra den nyeste utgaven og noen fra utgaver imellom, og i et seniorparti gjør noen deler av timen sittende og reiser seg igjen uten å slutte å jobbe.

Nami, bølgen, åpner nanbudos grunnleggende brokade, en øvelse som er nanbudos helt egen: oppvarming, helseøvelse og ki på én gang, og blant de mest sammensatte av de ti. Bildet bærer Ovids ord – vannet huler ut steinen, ikke med kraft, men ved å holde på – og bølgenes egen lærdom: ingen bølge er lik en annen, men sammen, med ett mål, er de ustoppelige. Den minner også om ursuppen der livet på jorda begynte, og om Hokusais store bølge ved Kanagawa, der verken mennesker eller Fuji kan gjøre noe mot elementene.

Kaze, vinden, kommer som nummer to. Bak bildet står legenden om vindguden som har vindene i en sekk og sender livet med dem fra dal til dal, som pollen og frø, og bildet kommer etter havet: livet begynner i vannet, men kan ikke komme ut i lyset før vinden har renset lufta. Bildet minner også om det første ordet i Furinkazan, rask som vinden, fra Sun Tzus Krigskunsten, som Takeda Shingen gjorde til sitt merke. I en leksjon fra Sabiñánigo sier læreren at overgangen til shiko dachi med hendene i beskyttelse ligner mye på beskyttelsen i Nanbu Shodan: åpne hoften litt og skyv.

Iwa, klippen, er fjellet, den urokkelige grunnen. Den er også bueskytteren i kyudo, og bildet er en erklæring: dette er en kampkunst for fred, for når motstanderen ligger nede, slår vi ikke, men holder buen spent og gir ham veien ut, å gi seg. Fysisk arbeider bildet med fotskifter, en dobbel vridning i hoftene og skuldrene, strekk gjennom beina og nakken, og bevegelighet i skuldrene.

Matsu, furua, står i Japan for urokkelig styrke og knyttes til den som holder tankene sine hele tross kritikken rundt seg: den overlever stormen fordi røttene går dypt i jord og fjell. Sammen med bambus og plomme danner den shochikubai, de tre som tåler mest; furua, som er grønn hele året, er det som blir værende når naturen skifter, og muntlig er matsu også verbet «å vente». Man trenger ikke spise furufrø for å bli udødelig, bare trene med et oppriktig hjerte, med jevnhet og utholdenhet.

Tsuru, tranen, viser rett til en av røttene til karaten på Okinawa, tranestilen, som oppsto i Fujian sør i Kina rundt 1700, da den unge Fang Qiniang endret farens lohan-boksing etter det hun så en hvit trane gjøre, og denne linjen preget Nanbus metoder sterkt. Tranen står også for langt liv, troskap og hell.

Hebi, slangen, hører i Japan sammen med vannet, med kvinnen og med det doble – godt og ondt, liv og død. Den er visdom som våkner, den evige fornyelsen og gjenfødselen, og kundalini, den uhåndgripelige energien, framstilles som en slange. Bildets kampanvendelse er shihonage, og siden de gamle kalte slangen den lille dragen, er det kanskje derfor Ryu følger etter.

Ryu, dragen, er i japansk mytologi et guddommelig vesen, keiseres og helters merke: listig, velvillig og sterk på én gang, likevekten mellom yin og yang, mellom makt og visdom. Den bor mest under vann, men kan fly og råde over skyer og storm. I dette bildet stiger dragen opp i himmelen og kommer ned til jorda igjen, og den kommer tilbake i bo-kataene Nanbu laget: Ten Ryu, Sei Ryu og Kou Ryu.

Chou, sommerfuglen, er selve forvandlingen – larve, puppe, sommerfugl. I Japan er den også kvinnelig: geishaenes og jentenes merke, for glede og langt liv, og to sommerfugler som danser rundt hverandre betyr lykke i ekteskapet. Rekkefølgen har en mening: forvandlet til dragen, visdommen, venter enda en forvandling, til sommerfuglen, og derfra går det tilbake til livets begynnelse, vannet og sola.

Taki, fossen, står i japansk symbolikk for stadig forandring, for at alt flyter.

Nichi, sola, viser til landet kunsten kommer fra – Nihon, den oppgående sols land, keiserens merke og flaggets. Metaforen er soloppgang og solnedgang: hver slutt er en ny begynnelse, hver dag en ny start, og alt går i sykluser.