Tenshin

Én unnvikelse er tenshin kakato: å vike bakover og ta opp angrepet. Mot en tsuki tar man et lite suri ashi bakover inn i kakato dachi, og vekten går med; flytter du bare vekten, blir du for kort. Uchi uke som hører til, er ingen vindusvisker: søk kontakt så tidlig som mulig, ta opp og avled angrepet, og før det så til siden, ut av linjen. Flytt så vekten fram igjen i en liten zenkutsu eller fudo dachi og kontre – et slag eller et grep – med kroppsvekten bak for å få kraft.

Den gjøres både utvendig og innvendig. Innvendig ville den fremre armen alene være nok, men den andre armen kommer til og forsterker, så du kan blokkere raskt. Vekten går fram i det øyeblikket du blokkerer, og da står du på rett avstand for ditt eget motangrep; fra den bakre foten treffer det med langt mindre virkning. Den øves på tre måter: blokken; blokken og motangrepet; og blokk, motangrep og en siste armbevegelse som tar deg ut på utsiden, ut av faren og mindre utsatt for et nytt slag.

Én måte å lære de to blokkene på er med en ball: en ekte ball holdt ved siden av hendene til nybegynneren i garde, så en usynlig ball mellom lærerens hender, så en som svever av seg selv, til bildet ikke trengs lenger. Kommer feilen tilbake, kommer ballen fram igjen en stund.

Budo-ho i nanbudo er bygd på unnvikelsen. I randori bygger forsvarene på unnvikelser til siden, og de kan også gjøres gyaku: i stedet for å unnvike utover, unnviker man innover. I sotai randori bygger forsvarene på en unnvikelse bakover som tar opp angrepet.

De to tenshin-blokkene, tenshin jodan uke mot et slag og tenshin gedan barai mot et rett spark, er to av de grunnleggende teknikkene i nanbudo, og hver nanbudoka må lære dem. De har to kjennetegn: de gjøres med en forflytning ut av angrepets linje, og de er sirkulære. Navnene til tross har de lite med jodan uke og gedan barai i karate å gjøre.

Tenshin kakato brukes i sotai-randoriene. UMS Dojo øvde den opprinnelig i Ki Nagare-randoriene, sammen med de ulike blokkene.

Allerede i 1968 lærte Nanbu bort sin egen idé om tenshin, som skulle erstatte de harde blokkeringene i karate, og den ble bærebjelken både i sankukai og senere i nanbudo.

De to tenshin-blokkene er eldre enn nanbudo. En bok Nanbu ga ut i 1973, begynnelsen på hans egen forskning, viser allerede datidens tenshin jodan uke og tenshin gedan barai, mens de to karatebøkene han ga ut samme år har unnvikelser, men ennå ikke disse to.

I karate var tenshin hos ham små kroppsbevegelser etter avstanden, med vendinger på mellom 35° og 75°, oftest 45°, der hofter og føtter samordnes med pusten. I sankukai førte han vendingen videre, til 180° eller 360°, og kalte ideen kaiten.

Nanbu fortalte selv hvordan unnvikelsen forandret seg. Sankukai var bygd rundt å unnvike til venstre og til høyre, og til slutt ble det bare unnvikelse, og motangrepet fikk lite kraft. Da kunsten ble nanbudo, endret han unnvikelsen: å møte motstanderen forfra i stedet for å vike unna, måle avstanden og trekke bakfoten i zenkutsu litt tilbake, slik at du kan svinge inn.

Unnvikelsen er hoveddelen av randori. Angrepet stanses ikke, for det ville bli et sammenstøt mellom to tog; i stedet tegner beina uendelighetstegnet mens man unnviker, før motangrepet. Slik kan man fortsette å unnvike, i det uendelige, og det er det livets kretsløp foreslår.

Unnvikelsen er kjernen i nanbudo, både en forsvarsteknikk og en sinnstilstand.